Epilog

Et fantastisk eventyr er over, og tiden har kommet for en oppsummering av hva vi har opplevd i løpet av en hektisk uke med Viking Tour. 

På vei ned fra Beitostølen lørdag hadde vi en kollektiv Tour-hangover, både fysisk og mentalt. Vi har aldri vært så slitne før, naturlig nok siden vi aldri har syklet et etapperitt tidligere. På tross av å være ekstremt slitne så var vi også litt triste for at det var over. Dette var sesongens hovedmål for oss, og da er det litt rart at det plutselig er slutt

Målgang dag 4 på Oscarshaug rett ovenfor Turtagrø på Sognefjellet.

Siden påmeldingen ble gjort i fjor høst har det meste av det vi har foretatt oss treningsmessig vært med tanke på å gjennomføre Viking Tour med best mulig margin. Vi visste det ville bli utfordrende med mange timer på sykkelsetet og med mange høydemetre som skulle bestiges. Forberedelsene  vi har vært gjennom tror vi er de beste vi ville klart med tanke på tid, kostnader og forutsetninger som har vært mulig å putte inn i dette prosjektet. Wattmålinger og innkjøp av klatrehjul i siste liten til tross - det er så mange ting som har spilt sin rolle for at Viking Tour ble en av tidenes opptur for Tom Atle og Marianne. Strålende vær dag etter dag, vidunderlig nydelig natur og fantastiske mennesker med et felles mål ble både fundamentet og rammene for denne opplevelsen. 

Målgang på Valdresflye siste dag! Ingvill jubler!

Det var til å bli rørt av at crewet bak dette arrangementet bruker av sin tid midt i juli for å sørge for at vi deltakerne får en så smooth og behagelig opplevelse som mulig. Til tross for endringer i forhold til opprinnelige planer og sånt spilte ingen rolle for stressnivået. Bagasjen ble hentet utenfor hotellet og jammen stod den ikke plassert foran neste hotell på vår ferd. Barske og myndige motorsyklister bidro til både syklisters og biltrafikanters sikkerhet. Spesielt gjennom Lærdalstunnellen fikk vi oppleve hva deres tilstedeværelse betydde. Tror de som passerte oss syntes det var et spektakulært syn med såååå mange syklister inni tunnellen. Og tanken og takken går også til de som har fraktet godsaker som cola, bananer, seigmenn, brødskiver mm til matstasjonene og sørget for at alle har minst hatt to føtter i bakken ved de obligatoriske stoppene. Massører og fotografer har også hatt sitt å henge fingrene i, og vi vet at førere av masterbil, skiltsjef, tidtakningssjef også har hatt sine timer på post for å gi oss muligheten for å sykle denne turen. Beklager om vi har glemt noen, men vi ønsker spesielt å rette en stor takk til Lødingen sykkelklubb og rittets far, Geir Ellingsen. Verden blir så mye rikere med ildsjeler som han!

Rittsjef og ildsjel Geir Ellingsen.

Traseen: Rittet har en ny trase hvert år, og vi har bare syklet en gang så øvrige år kan vi ikke si noe om. Men hvilken indrefilet av Norge arrangøren hadde plukket ut til årets rundtur. Traseen kan minne litt om turrittet Jotunheimen rundt, som starter i Lærdal og går over Filefjell, Valdresflye og Sognefjell før målgang i Sogndal, men andre veien. I tillegg har løypesjefen lagt inn stigninger både her og der som gjør etappene meget krevende. I tillegg til prologen er to av de øvrige dagene kortere, uten flytting til nytt bosted, noe som gir en liten form for "hvile". At det den ene dagen ble kjørt opp Aurlandsfjell, og den andre dagen ble arrangert en tempoetappe gjør i alle fall til at deltagerne kan ta litt lettere på disse dagene om det skal være ønskelig. Med været vi fikk i årets ritt ble vi uansett presentert fjell og fjordnorge fra sin fineste side. 

Marianne i naturskjønne omgivelser på Aurlandsfjellet.

Om vi skal komme med noe innspill til hvorledes rittet kan arrangeres så er Vikingtour et ritt som helt klart favoriserer de klatresterke. Det hadde kanskje åpner rittet litt mer om etappene hadde vært mer variert, kanskje en lengre flat tempo, en litt klassikerorientert etappe, og vips så hadde rittet kanskje blitt enda mer åpent med tanke på sammenlagtresultatene og flere ulike etappevinnere. For vårt vedkommende så plasserte vi oss begge sånn ca midt på resultatlistene i hver våre aldersklasser. Det er vi godt fornøyde med, for nivået på deltagerne i toppen her er høyt. Sammenlagt resultatliste etter siste etappe kan lastes ned HER.

Marianne på tempoen i Gaupne.

Men rittet hadde ikke vært det samme uten de andre syklistene. Som både var konkurrenter, medmennesker og venner. Det var mulig å skape allianser og ha hyggelig selskap opp de mange fjellsidene som ble forsert samtidig som samarbeid på flatene gjorde reisen kortere i tid og mer sosialt. Takk til alle dere vi møtte på vår vei og som inspirerer oss videre. Det er jo bare til å ta seg av hatten for Einar på 85 som fullfører hele rittet med stil, en nybakt mor med ammestasjon der vi andre har sørget for eget påfyll, superklaterere som fyker oppover fjellsidene, folk som er supersterke på tempo for å nevne noe. Vi er så imponerte over alle bragder som er utført i dette rittet, og hva folk gjør utenom. Ironman, Norseman, maraton på den kinesiske mur, Oslo-Malmø, NM-deltakere og ultraløping er visst helt vanlig delta i i denne gjengen. Nivåmessig føler vi det har vært knivet hardt blant de beste og sterkeste samtidig som andre har vært på ekspedisjonen uten å bry seg om sluttiden for etappen. Dette viser igjen hvilken bredde dette arrangementet har. Rene skrytelista dette her, men det er vår ærlige følelse etter å ha kommet hjem og fordøyd inntrykkene. Det er ingenting å nøle etter - det anbefales å prøve dette selv

Så gjenstår et stort HURRA!! Vi klarte målet for denne sesongen, og vi har hatt en supermagisk opplevelse! Dette var over all forventning :-)

En "flat" dag: Vikingtour dag 7

Da var vi jammen kommet til siste etappe av Vikingtour. Dagens etappe tok oss fra Lom til Beitostølen over Valdresflye. Jeg kaller etappen flat i anførselstegn fordi den bare hadde 1571 høydemeter å klatre, og det er faktisk ganske lite til Vikingtour å være.

Høydeprofilen på dagens etappe fra Lom til Valdresflye.

 Det ble uansett nok en etappe i finvær, og været skal visstnok ikke ha vært bedre under Vikingtour siden 2006. Vi har med andre ord vært temmelig heldige. Her på Beitostølen har vi nå fått innlosjert oss på  hotell og fått smake på en øl, som vi synes vi har fortjent nå. I kveld er det bankett, deretter setter vi kursen hjem for noen dager med treningsfri.

Da har vi hengt fra oss sykkeltøyet for denne gangen.

Det har vært et eventyr å være med på, vi har hatt selskap av veldig mange andre trivelige syklister, og vi har sett noen av de vakreste stedene landet vært har å by på i det flotteste været vi har kunnet forestille oss. Vi satser på å komme tilbake med en oppsummering straks vi har kommet oss hjem, akkurat nå er vi nemlig fortsatt ganske slitne. Når det er sagt så hadde både Marianne og Tom Atle veldig gode bein i dag, hvem skulle trodd det?

Målgangen var plassert særdeles idyllisk rett ved Bygdin. Ta en titt HER for et stort panoramabilde fra målgangen (OBS: Flash, fungerer ikke om du har Apple-produkter. Zoom ut og inn ved hjelp av kontrollene nederst, og dra deg rundt i bildet ved å klikke og dra i det).

En dag for å møte veggen: Vikingtour dag 6

Da har vi jaggu kommet igjennom dag 6 av Vikingtour, den soleklart hardeste dagen til nå. At det i tillegg er den sjette dagen av rittet gjør sitt til at totalt akkumulert slitasje virkelig satte oss på en gigantisk prøve i dag. Kroppene våre fungerer ikke lenger slik vi er vant til at de gjør, og vil heller ikke produsere det de vanligvis produserer av effekt...

En glad jente på vei ned fra Juvasshytta.

Tilbake på hotellet i Lom var det to trøtte sjeler som virkelig slet, men etter en liten burgerlunsj på et serveringssted så begynner vi atter en gang å returnere til normalen. Vi er glade for at det er siste dagen i morgen. Hverken Marianne eller Tom Atle har noensinne vært så slitne noengang. Når det er sagt så er vi fornøyde med at det gikk såpass lang tid før vi virkelig grunstøtte skikkelig, men i dag var det millimetre fra at sikringen røyk.

Litt facts fra dagens etappe:
Lengde: 75km
Stigning: 3048m
Bratthet opp til Juvasshytta: Gjennomsnittlig ca 10%, med lange strekk med 18%.

Dagens høydeprofil.

Det var forøvrig et veldig trivelig hotell vi ble innlosjert på i Lom, Fossheim hotell. Vi gleder oss til buffet her i kveld.

Vikingtour dag 5, tempo

Marianne rett før målgang på tempoen. Flotte omgivelser!

I dag var det tid for individuell tempo, eller sannhetens øyeblikk som noen velger å kalle denne øvelsen. Traseen var 32km, og hadde start i Gaupne, og målgang rett utenfor. Det ble syklet en sløyfe opp mot Nigardsbreen, med vending. Ferden oppover mot Nigardsbreen fra Gaupne gikk overraskende lett, da vinden blåste oss litt lett i ryggen. Etter vending fikk vi denne i mot, og det var lurt å krype litt ekstra sammen på vei nedover igjen. Avslutningen var en lang slak stigning hvor det helt klart var mulig å tømme seg for krefter. Været viste seg nok en gang fra sin beste side. Vi som var bosatt i Skjolden fikk en flott oppvarmingstur utover Sognefjorden på ca 25km, slik at vi totalt fikk syklet over 8 mil i dag. Startlisten var rigget etter sammenlagt plassering så langt i rittet, med herrene først, deretter damene og touring-klassen.

Sognefjorden sett fra Skjolden.

Marianne syklet inn til en 4-plass, og ligger på 5-plass i sammendraget (altså midt på listen) i sin klasse (kvinner 23-39). Tom Atle syklet inn til en 17-plass i dag, og i sammendraget ligger han og vaker rundt midten av resultatlistene i sammendraget. Stemningen er fortsatt god, men etter 5 etapper begynner nå totalbelastningen å melde seg. Vi er ganske slitne. Med det i bakhodet så kommer vi garantert til å merke morgendagens etappe som ikke bare går opp Sognefjellet fra den hardeste siden, men den tar også turen opp til Juvasshytta. Den siste stigningen er egentlig mer enn nok i seg selv, og vi tror mange kommer til å få det tøft opp i morgen, oss selv inkludert.

På Skjolden hotell bor det.... Syklister!

Værmeldingen for i morgen er imidlertid ikke like lys som foregående dager, så vi får ta med oss litt for alle eventualiteter.

Skjolden, en cruisedestinasjon. I morgen forsvinner vi opp i fjellene i bakgrunnen.

Mer tunnel og mer fjell, men også en smell: Vikingtour dag 4

Vi må først få lov til å vie oppmerksomheten mot helten som alle har latt seg imponere av under Vikingtour. Vi snakker om Einar Brunes, som i den respektable alderen 85 år kjører Vikingtour. Det er en helt egen opplevelse å stå ved mål og høre heiaropene og applausen når Einar kommer i mål denne fjerde dagen. Mantraet som surrer blandt deltagerne er at vi er heldige om vi har den muligheten i den alderen. Vi sier bare: Einar, du er en inspirasjon!

Einar (85) på Oscarshaug.

 Så til dagens etappe: I dag skulle vi forflytte oss fra vakre Lærdal til en annen perle, nemlig Skjolden. Etappen ble noe amputert pga tuneller som ikke hadde lys (ekkelt). Derfor ble det kjørt master frem til Årdal. Det forhindret allikevel ikke dramatikk, og en litt uoppmerksom rytter skaffet seg en overlapp, og gikk i asfalten. Han dro med seg ytterligere to ryttere, den ene var Marianne. Heldigvis var det hovedsakelig stoltheten som ble skadet, og vi kunne uten mer dramatikk fortsette inn til Årdal hvor det var rullende start. Det ble ikke lange turen før vi smalt rett inn i stigningen opp fra Øvre Årdal, og etter en skikkelig konfekt av en start så flatet det litt ut før en obligatorisk matstasjon. Etter denne fulgte en litt psykende lang bakke. Psykende fordi den var lang og rett og rundt 12%. Du får litt følelsen av å aldri komme opp liksom. Men opp kom vi, i etasjer opp til bomstasjonen på fjellet, deretter en kjapp utforkjøring før det bar opp igjen. Nok en utforkjøring ned til Turtagrø som var så vakker at flere måtte stoppe opp og ta bilder. Vel nede ved Turtagrø var det nok en gang opp igjen til målgang ved Oscarshaug. Om ikke beina var stive før så var det i alle fall utfordrende nok å få de i gang igjen etter utforkjøringen ned til Turtagrø.

Fra målgang på Oscarshaug.

At vi nå har kommet rundt halvveis i denne rundturen rundt Jotunheimen begynner nå å merkes. I dag var ikke beina helt optimale for å si det sånn. Vi tror ikke vi er alene om å ha det sånn.

Gunnar, Roger og Tom er tre kamerater som vi har blitt kjent med underveis, og de imponerer med å kjøre bra, samt med et skikkelig godt humør!

Tre gode kamerater med Hurrungane i bakgrunnen.

Gunnar fikk antageligsvis tatt ut alt i dag.

Noen ganger sier bilder mer enn ord. Dette bildet sier det meste om humøret til Tom.

Marianne ved målgang.

Til slutt en liten bonus: Vi synes det var så vakkert i Lærdal at vi tok en runde med fotoapparatet der i går kveld. Galleriet kan du se HER (obs: flashgalleri, ikke kast bort tiden din på det visst du har I-pad/phone, da Apple ikke orker å støtte Flash).

Fjell og tunell, Vikingtour dag 3

Dagen i dag startet med en tur gjennom Lærdalstunnelen, som er verdens lengste bilveitunnell (http://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%A6rdalstunnelen). Sikkert et ganske spesielt syn for bilister å se rundt 200 syklister i midten av denne særdeles lange tunnelen.

Her fra en stopp inne i Lærdalstunnellen for å slippe forbi bilkøen bak.

Da vi endelig kom oss ut i den andre enden var det en kjapp stopp for å fylle flasker, og stappe en banan i munnen før det var klart for å kjøre den delen av etappen som har tidtagning (racingdelen). Som i går bringer vi hver våre historer fra turen siden vi ikke kjørte sammen.

Utsikt fra toppen: Fjellseter med Hurrungane og Skagastølstindane i bakgrunnen. Norges mest alpine fjellområde. Vi passerer rett under Hurrungane i morgen.

Tom Atles tur opp Aurlandsfjellet
Dette var en relativt ukomplisert dag, da det rett og slett handler om å finne den rette farten/belastningen du kan holde over en gitt periode. Som i går var wattmåleren til god hjelp, og jeg startet konservativt siden jeg kjente gårsdagen godt i beina :-) Det viste seg å være et greit valg da jeg kjørte hele fjellet på veldig jevn belastning. 1 time og førti minutter tok herligheten, og som i går var solen oppe og smilte fra skyfri himmel. Skillet etter sykkeltrøye og bukse begynner nå å bli ganske solid :-) Vel oppe var det kalas fra arrangørens side med overflod av kalorier å fortære. Dagen i dag var egentlig ganske kort, og langt i fra så utmattende som gårsdagen. I morgen venter en etappe som vi tror kan være temmelig tøff! Da går ferden fra Lærdal til Skjolden via Øvre Årdal, og over Berdalsbandet. Uansett er stemingen i blandt deltagerne særdeles god da flere etterhvert har kjørt i grupper sammen og blitt bedre kjent.

Marianne i vakre Lærdal før start.

Mariannes tur opp Aurlandsfjellet
Ikke for å klage på været, men det føltes i overkant varmt oppover fjellet i dag. Men for en naturperle arrangøren har lagt traseen gjennom! Så høy puls og overopphetingen er allerede glemt, det var en super tur opp de ca 1300 høydemeterne, og med godt samarbeid med et par karer på toppen, så føyk vi i mål på ca 2 timer. Personlig synes jeg at stigningen fra Aurland er hardere enn fra Lærdalssiden, men det er jo meget mulig at jeg begynner å bli sliten - og det er som forventet :-)

God stemning ved målgang oppe på Aurlandsfjellet!

Dag 2

I dag var det klart for den første ordentlige etappen i Vikingtour. Vi startet på Beitostølen, og gjorde først unna en rolig tur til tettstedet Ryfoss, hvor den reelle starten gikk. Herfra gikk turen over Filefjell og ned til Lærdal før en skikkelig stigning på 1000 høydemeter tok oss nesten opp til toppen av Aurlandsfjellet. Vi kjørte for våre egne sjanser, så vi hadde ikke planlagt å se noe særlig til hverandre før vi var i mål. Derfor har vi også to helt forskjellige historer om dagens forløp.

Utrolig vakkert i Lærdal. Nasjonalromatikk på sitt fineste.

Her er Tom Atles opplevelser fra etappen:
På forhånd hadde vi blinket ut denne etappen som en av etappene det ville stilles noen taktiske krav til. Som forventet gikk det fort fra start, men det var greit å henge med da det var ganske karftig motvind. Langs med Vangsmjøsa skiftet det imidlertid til sidevind, og det er ikke helt greit å plassere seg gunstig i et felt da. Når vi nådde Filefjell ble hovedfeltet smadret av høy fart, og jeg ble visst hengende godt etter. Over Filfjell kjørte jeg solo, noe som er svært lite gunstig :-) I det vi begynte nedkjøringen til Lærdal ble jeg kjørt inn av en gruppe på tre, og vi samarbeidet fint nedover dalen i vanvittig flotte og spektakulære omgivelser. Vi støvsugde traseen for ryttere som hadde falt av underveis, men mistet noen også. Når vi nådde Lærdal var vi en gruppe på 6-7 stykker. Da gjensto indrefileten av dagens etappe, nemlig 1000 høydemeter på Aurlandsfjellet. Med wattmåler er dette i grunnen ganske enkelt, man velger seg en passende intensitet som man vet at man kan holde over tid, og holder seg til denne. Som sagt så gjort, og etter en drøy time var målgang i sikte. Utskeielsen tok fire timer og 40 minutter, kvalifiserte til en 17-plass i sammendraget i hans årsklasse etter denne etappen. Hvor fornøyd er man så med dette? Tja, sånn passe tenker jeg. Det er helt opplagt at det hadde vært mulig å kjøre taktisk bedre enn det som faktisk ble gjort, men når skaden er skjedd så er det vel bare å gjøre det beste utav det. I morgen skal vi opp Aurlandfjellet fra andre siden, og det blir nok litt enklere å forholde seg til :-)

Dagens høydeprofil. Vi snakker skikkelige fjell her altså!

Her er Mariannes opplevelser av dagen:
Veldig nervøs i starten siden jeg aldri har ligget midt i et stort felt før. Fant fort en stor gruppe å kjøre med, og etter en del slitsomme rykk og napp ble det faktisk satt i gang rulle. Siden jeg er veldig dårlig til å anslå mengder og lengder, tipper jeg det var mellom 50 og 80 i denne rulla. Rulla sprakk da vi startet på Filefjellstigningen og jeg havnet i en særdeles hyggelig gruppe. Ble "kjent" med flere da tempoet var i snakkefart. Vi kjørte mer eller mindre sammen helt til Lærdal og en kar fra Foss sport tok rollen som en utmerket kaptein for gjengen. Vi kjørte veldig bra, men ikke superfort - og det var bra siden stigningen til Aurland er veldig krevende. Varmt og tungt, men kjørte på watten :-) Er ikke sikker på tiden, men dette var en vidunderlig flott tur og er superglad for at det ble en positiv opplevelse på mange måter :-)

Marianne sjekker chippen før start i Ryfoss.

Fjellet baby!

Tilbake på hotelrommet etter prologen og tid for oppsummering... Egentlig utrolig hvor sliten man kan bli av 10 minutter med sykling gitt. Prologen var en kort (3,5km?) og 170 høydemeter høy affære med kun en hensikt: Å få på plass så mye melkesyre som er praktisk mulig ;-) I vårt tilfelle kan vi vel si at arrangøren lyktes med det.

Marianne gir alt hun har å gi!

Marianne startet kl 1610, med startnummer 10, og bla forbikjørt av 2 jenter helt på slutten. De jentene hadde krutt i beina! Sluttiden ble 11,58.


Tom Atle startet kl 1722, med startnummer 82. Han klarte imidlertid ikke å starte computeren sin på startstreken, og i skrivende stund har vi ikke tilgang på noen resultater. Det vi vet er at han også klarte å gå totalt i kjelleren.

Tom Atle med melkesyre opp over øra i særdeles vakre omgivelser.

Men tilbake til overskriften. Nå er vi på fjellet, være er strålende, og vi er i gang!

8,5 minutt med Tom Atles lidelse kan sees HER (Obs: beregnet på treningsgeeks!).

Vi satser på å komme tilbake med en ny rapport i morgen, da fra Lærdal.

Update: Tom Atle kjørte på 10,08 og ble nummer 18 i sin årsklasse (klasse 40-årskrise). Marianne ble nummer 7 i sin årsklasse (klasse fiin årgang).

Dagen før dagen

Paralellt med tyvtitting på Tour de France pakkes det og gjøres klar til avreise i morgen tidlig. Som alltid når det pakkes så ender vi opp med en uforskammet mengde med klær og utstyr. Mengden med gels og energibarer sier også noe om energien som skal forbrennes i løpet av den kommende uken...

Geler og barer i stooore mengder.

Siden vi aldri har forsøkt noe lignende så er det litt sommerfugler i magen. Vikingtour starter i morgen med en prolog på 5 km, og må betraktes som en liten forrett til det som skal komme. Vi gleder oss til å komme i gang etter å ha gjennomført en veldig rolig uke for å samle overskudd (treningsbelastning illustrert under).

Her er et lite innblikk i treningbelastningen  til Tom Atle frem til i dag.

Vi har forsøksvis gått igjennom alle etappene i Vikingtour, og analysert hvilke etapper som kan gi oss en skrell, og hvilke som er mer straightforward. Vi mener at dag 2, dag 4 og den siste dagen vil ha størst potensiale for taktiske bommerter. De øvrige dagene tror vi vil være greiere rent taktisk da det vil være helt opp til oss selv hvor godt eller dårlig resultat vi vil få.

I klassisk 40års krisestil har vi selvsagt også gått i kjøpefella og handlet inn supelette klatrehjul til touren. Tom Atle fikk helt noya da han så forskjellen på wattkraft som var nødvendig for å drive tyngre hjul i bratt terreng, så vips så ble det til at det ble kjøpt inn to sett med Shimano Dura Ace 9000 CL24 som veier latterlige 1364 gram!

Også var det værmeldingen da:

 

Vi kommer tilbake med en ny rapport i morgen etter å ha gjennomført prologen.